Mørkt lyspunkt

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Gaute Heivoll

# Omars siste dager

# Tiden (201 s.)

«Det ble mørkere, og jeg så ikke far noe sted, jeg tenkte på uttrykket «mørket senker seg» – og jeg tenkte at det var feil; mørket senker seg ikke, mørket stiger, det kommer opp av grunnen (...)»

Og opp av boksidene. For å lese Gaute Heivolls romandebut Omars siste dager trengs kraftig leselys. Adrians far skal snart dø, og sønnens tilbakekomst til det lille hjemstedet trigger mørke minner, om andre dødsfall, om Omars mystiske dagbok og om Adrians oppvekst; alt preget av et fravær av lys og oversikt som fungerer på flere nivåer. Mørket hindrer konkrete observasjoner, men bevarer også hemmeligheter og fordunkler fortiden. Skinnet fra et stearinlys eller en lommelykt, gløden fra månen eller en lyset fra en billykt sveiper i blant gjennom sidene, men de få lyskildene som finnes bidrar til å understreke mørket rundt seg, heller enn til å gi Adrian klarhet.

«11. juni 1984. «Og ljoset skin i myrkret, og myrkret tok ikkje imot det.» Eg kan ikkje hugse ...»

Etter fjorårsdebuten med fortellingsamlingen

Liten dansende gutt, mente enkelte at Gaute Heivoll var for skoleflink i både form og språk. Stryk «for» og «skole». Omars siste dager har en variert og gjennomført metaforikk, og til tross for at den er påfallende kommer formen – en vev av dagboknotater, geistlig korrespondanse à tidlig 1800-tall, nattlige observasjoner av ukjent opphav og brokker av Adrians nå- og fortid – aldri i veien for innholdet, men binder sammen tilsynelatende fjerne elementer til et dystert og lokkende hele. Og vi slipper opplagte løsninger eller svar.

«Jeg svarer henne ikke, jeg ser utover vannet, tjønna er urolig, det blåser, jeg bøyer hodet og ser opp, skyene har stort fart der oppe, en svart ambolt glir foran månen. Vent og se, sier jeg. Inni meg.»

Powered by Labrador CMS