Moro for hele familien

Gartneren Mattias har det ordna. Han har sine planter, sin kvinne og et

liv som er nesten akkurat så perfekt A4 som han vil ha det: ingen

blander seg, han kan stelle med sitt. Han er et lite tannhjul i det store systemet, og trives med det, akkurat som han innbiller seg at hans forbilde Buzz Aldrin, andremann på Månen, gjorde det.

Det handler altså om en transmoderne, handlingslammet mann som flyter av gårde på et hav av panskandinaviske populærkulturelle referanser. Du vet det må gå på trynet. Noen dager etter at Mattias ute på gartneriet i Stavanger selvtilfreds konkluderer med at han har et fint liv, er han arbeidsløs, dameløs og mer eller mindre tvangsinnlagt på en ettervernsinstitusjon på Færøyene. Vi har alle vært der. Dette er en typisk «et lite stykke livet»-roman for deg som har vært ung på 90-tallet, la ikke noen forsøke å innbille deg noe annet.

Dessuten er det en ganske velskrevet roman – romandebutanten Johan Harstad har denne «observasjonsevnen» mange kritikere legger vekt på, evnen til å gå inn i situasjonens kjerne og vrenge den ut og inn så nye sider kommer til syne. Det er alltid en fordel med en tekst at den inviterer leseren til å tenke over sitt eget liv og sine egne valg, og Harstad klarer det stort sett uten at det virker påtatt.

«Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» er imidlertid ikke veldig farlig. Til tross for at mange av hovedpersonene er seriøst ute og kjører, og en mer kompromissløst misantropisk eller pornotabloid forfatter kunne liret av seg det ene dramaet mer kroppsvæskedryppende enn det andre basert på bestanddelene Harstad leker seg med, holder han seg nesten konsekvent på et lunt og varmt nivå. Forfatteren kan beskyldes for å ikke våge å gå helt inn i de skikkelig vanskelige problemstillingene, men det er likevel god lesning, lesning som føles godt. Konklusjon: Fordelen er at du kan ha godt, veldig godt, av å lese denne boka, ulempen er at det kan mora di også.