Morsom hukommelse
Knut Nærum
Norsk litteraturhistorie – Fritt etter hukommelsen
Cappelen
Knut Nærum? Hm ... var det ikke han som halshogget Carl Ivar og gjorde Kjell Magne til et egg i en eller annen satirisk tegneserie? Eller vent litt. Nei, Nærum er jo tv-kjendis. Jeg ser ham for meg bak en oransje pult til høyre for Jon Almaas, der han kommer med rare kommentarer om Ari Behn. Også var det en bok i fjor. Åh, hva het den igjen?
Åh, husker ikke, men det tror jeg ikke så mange andre gjør heller. Den var ganske Are Kalvø-inspirert, bare at Nærum tok for seg alt fra kokebøker til rasisme. Kalvø foretrekker rasismen.
Dette var fritt etter min hukommelse, og en lettere karikert etterligning av Nærums sjargong når han skriver om Norges store litteraturarv. Han forteller om Petter Dass med det uheldige etternavnet som har fått samtlige skoleelever til å le. Han forteller om Aasmund Olavsson Vinje, som har et rykte på seg for å være kjedelig. Navnet til Dass kan ingen gjøre noe med, men Nærum vil motbevise Vinjes trausthet med et dikt, også helt etter egen husk.
Småsporven gjeng i tunet
og nippar straa,
og nippar straa,
og nippar straa,
og nippar straa,
Nipp, nipp, nipp
nipp, nipp, nipp!
Ikkje fleire straa
aa nippe paa.
Det er tydelig at Nærum vil nå Per Thomas Andersens mål om å skrive en kort bok om norsk litteraturhistorie. Dette løser han enkelt ved å utelate 70 prosent av Norges forfattere fra boken. Det gjør ikke noe, for det Nærum tar for seg er komisk nok. Han tør der andre tier. Det er danskenes feil at vi ikke skrev stor litteratur i renessansen. Helge Krog led av penismisunnelse og alle bokklubber er kvinneklubber.
Samtidslitteraturen får også sitt pass påskrevet. Karl Ove Knausgård, Lars Ramslie og Jonny Halberg plasseres i kategorien: «En ung mann klarer ikke å motstå sine fristelser, og roter det dermed til for seg selv og sine nærmeste». Mens Hanne Ørstavik, Trude Marstein og Linn Ullman sorteres under: « En ung kvinne klarer ikke å komme overens med mora si.»
Selvfølgelig er dette blærete og useriøst, men noe annet er det ikke ment å være. Jeg mistenker andre komikere for ikke å være særlig beleste, siden den eneste forfatteren de spøker med er Ari Behn. Nærum spøker også med ham, men under alt skjemt kommer det frem en usedvanlig god litterær hukommelse som avslører en enorm interesse. Så mellom latterkulene lærer en faktisk noe både om litteraturhistorien og om Knut Nærum. Jeg tar det med en klype salt at tv og karbad er forfatterens yndlingshobbyer. Da ser jeg heller for meg Nærum sittende i en godstol med tøfler og te mens han feller en tåre over Anne Karin Elstads siste roman.