Mytteri!

Har du noen gang sett en linedanser? Det er flott, sant? Har du noen gang sett en linedanser som mister balansen, og fortvilt prøver å stabilisere mens den spente tråden nekter å roe seg? Det er noe slik man er vitne til som tilhører av Since we are all captains.

Dette er Merry Novembers andre plate, og bortsett fra skifte av plateselskap, er det ikke mye nytt under solen. Bandet tilhører høstdepresjonheleåret-kategorien, der skillet er syltynt mellom rennende blodig alvor og flatt føleri. Mange har klart å holde seg på rett side, så hvorfor ikke Merry November? La førstesporet «4 – 9 – 10» illustrere: Trommer er ikke lagd for å være en metronom gjennom absolutt hele låta. Gi oss mer luft! Strykearrene er fine, men be den frenetiske gitaristen ta seg en pause slik at vi kan få nyte dem. Litt kritisk tekstrevisjon hadde heller ingen tatt det minste skade av, og den norskengelske uttalen er skjemmende og ikke sjarmerende. At vokalisten fremstår som rytmisk utight, må bandet ta delvis på sin kappe. Med så mange forskjellige rytmiske impulser fra sidelinjen, er det ikke lett å holde stø kurs. Merry november klarer seg best på de lavmælte sporene med mer måtehold i idéutfoldelsen.

Tittelen Since we are all captains gjenspeiler platas problem. Mange kapteiner på ei skute? Funker dårlig.