Naken med Syd

Jeg ligger i badekaret og lytter til gamle stev. Etter hvert omslutter en underlig stemning rommet, og Kirsten Bråten Bergs stemme ljomer i ørene: Hei, hipp så knipsar eg so mæ fingjen, kveder hun. Mitt første inntrykk er positivt, dette er ikke noe jeg hører hver dag. Det er avslappende å høre én enkelt stemme synge repetitive, klare rytmiske strofer, uten noe som helst akkompagnement. Jeg lukker øynene og forsvinner ned i dypet. Langt borte kan jeg skimte gamle koner og flokker av kyr. Konene suller på melodier de har kunnet siden de ble født, før bilene og badekarene kom inn i vår verden.

Jeg plukker opp boka som følger med plata, og forsøker å holde følge med versene slik de står nedskrevet. Dessverre innser jeg at jeg ikke forstår en døyt av denne typen heavy nynorsk. Jeg legger fra meg boka igjen. En mannsstemme skjærer plutselig inn og bryter idyllen. Han er ikke like stø på tonene som Berg. Jeg synker litt lengre ned, og tenker at hvis Syd Barrett kunne setesdøl og hadde holdt seg litt lengre unna dop, hadde han sunget akkurat sånn.

Resten av versene konsumeres, men uten særlig forståelse. Jeg skummer ordlista bakerst i boka og tenker at dette er nå uansett god nynorskreklame. For når klarte nynorske rim sist å skape assosiasjoner til avdøde rockelegender?