Når alt stemmer

Det är så jag säger det

Virgin

Stemmen. Så enkelt er det. Ingen andre enn Håkan kunne sluppet unna med sprikene i låtmaterialet, disse musiske kollbøttene, de påståtte tyveriene. Lytt når Sveriges småandrogyne popgeni sukker og stønner over brasilianske trommeslag. Drivet, intensiteten i rytmene mangler på førstesingelen «Kom igjen Lena!». Men bare i 28 sekunder.

Så kommer Håkan med koring. Takten øker ikke, i alle fall ikke nevneverdig (vi snakker tross alt om Sveriges mest skranglete band, i positiv forstand), men fy for satan som Hellstrøms stemme lurer deg til å tro det. Lyst og gutteaktig tar Håkan kontroll over et musikalsk kaos, et potpurri av akkurat det humøret han var i da han blandet toner og trommer. I Rio de Janeiro. I Stockholm. Svensk inderlighet i tekst, latinsk galskap i melodi.

Stopp. Plutselig, et annet sted i «Rockenroll, blåa ögon – igjen».

Vi skulla stjäla allt och slänga bort det igjen hvisker Håkan. Et lånt trekkspill lister seg av gårde med et strippet gitarrefreng og er lyden som sitter i hodet når alt annet er ... høst.

Fra debutalbumet Känn ingen sorg för mig Göteborg har Hellstrøm hevet seg, jeg tør påstå det. Denne var sommeren 2000. Det er så jag säger det blir mer enn høsten 2003. I bildøra, på vei til hytta. I veggene, under ryddingen av rommet. I sengestolpene, før du sovner.

Beskyldninger om tyverier av klassiske refrenger faller døde til bakken i møtet med en ny klassiker fra stemmen du må få med deg på Rockefeller 8. november.