Når villdyret våkner

Andreas Doppler er flink. Han har en flink utdannelse, flink jobb, flinkt hus og flinke venner. Men etter et mindre flinkt fall på sykkel blir han liggende i skogslyngen og oppdage meningen med livet. Eller kanskje er det nettopp det han ikke gjør. Han forlater kone og barn, deserterer samfunnet og slår opp telt i Nordmarka. Der dreper han med kniv en elgku, spiller dyrelotto med kalven mens han steker moren dens på spidd. Alt i et forsøk på å komme nærmere seg selv og unna en altoverskyggende materialisme. Absurditet og usannsynlige elementer skaper tvil angående hva som er fantasifoster og hva som er sannhet. Dopplers svoger skyter ham i låret med bedøvelsespiler, elgkalven gnager av rep etter Dopplers befalinger. Men siden Loes forholdsvis korte, naivistiske setninger tar kvelertak på alle hermeneutiske fordommer, er uansett Gud død og virkeligheten relativ. Direkte tale implisert i teksten og en møysommelig drøvtygging av artig tankespinn er med på å sette leseren inn i Dopplers fascinerende sinnsliv. Og med blant annet allusjoner til Obstfelders «Jeg ser» understrekes ensomheten, forvirringen og fremmedgjortheten hos Doppler som det moderne menneske hvis eneste redning er å gå tilbake til naturen.

Loe stiller nok en gang søkelyset på den populære norske antihelt, den mannlige samfunnsmessige outsider, den tafatte landsborger som ikke har utrettet noe av verdi. Ironien er som vanlig til stede, men noe sårt ligger og svir bak den samfunnskritiske humoren. Stort sett opptrer utelukkende menn med identitetsproblemer og særdeles frynsete farsbilder. Beskriver egentlig Loe sin egen generasjon som desillusjonerte testosterontapere i forfall?

Til tross for unøyaktigheter som at november kalles høysesong for elgjakt, trumfer Loe gjennom med en tankevekkende, underholdende og språklig glimrende roman. På siste side leses forventningsfulle ord: «To be continued». Deretter følger uttrykket «Inshallah» som er arabisk for (paradoksalt nok) «hvis Gud vil».