Nedfallsløvsmelodier

Etter en tre års pause er skottene Belle & Sebastian tilbake med den myke popmusikken sin. Fremdeles er det snakk om sjenerte menneskers musikk, men heldigvis låter det litt sprekere enn tidligere: Opptempolåtene er fine og spretne, og stykerarrangementene bidrar med farge i kinnene. Og stemmen til Stuart Murdoch er like melankolsk som før.

Den som lytter til «Dear Catastrophe Waitress» vil finne seg selv hensatt i en tilstand av følsomhet. Fargene på trærne som tidligere gikk deg hus forbi, fremstår nå i full høstprakt. Himmelen er blå, luften klar, og det er sjelden det føles så godt å ta på seg et par ullsokker når føttene er litt kalde.

«You don\'t send me» er et godt eksempel på en låt med en slik effekt. Uunngåelig vil et bilde av et nyforelsket par (nyforelsket på høsten, ikke på våren) dukke opp i hodet ditt. De løper omkring på en plen i en park og kaster brunt nedfallsløv på hverandre mens de ler sånn som nyforelskede ler, så faller den ene i bakken og den andre legger seg oppå, og ler, ser hverndre i øynene og kysser. Deretter synger de tostemt. Det hele er koselig, men det er ikke ditt liv, det angår ikke deg, og det er fort glemt.

Men plusspoeng for Beach Boys-aktige vokalharmonier, det har Belle & Sebastian ærlig fortjent.