Nedstrippet opptur

The White Stripes

White Blood Cells

XL/Playground

Denne potente lille rakkeren av en plate er mitt første møte med søskenparet Jack og Meg White. På tide vi møttes, må jeg si, for

White Blood Cells har mye spennende på lur. Krakilsk, stolt og oppfarende i det ene øyeblikket, sår og ydmyk i det neste. Alle stemninger levert med samme oppriktighet og nerve. Uten å forskreve seg, og uten antydninger til andre strekkskader, kombinerer Detroit-duoen punk og garagerock med blues og annen amerikansk folkemusikk. Og det på fremmelig vis.

Jeg tror hemmeligheten er at alt er gjort så enkelt og likefrem.

Låtene drives frem av bror Jacks fete gitarriff og inderlige røst, og søster Megs sobre perkusjon supplert med et fordrukkent piano i ny og ne. Man skulle kanskje tro at dette ville låte spinkelt, men det gjør det ei. Bare energisk, forfriskende og herlig skranglevorent, som hos The Stooges, The Clash eller The Kinks.

Er du av den oppfatning at det kun er tidlig punk og garagerock som gjelder, havner nok låter som «Fell in love with a girl» og «I think I smell a rat» på favorittlisten din. På min favorittliste finner vi «The same boy you\'ve always known» og «I\'m finding it harder to be a gentleman», som går mer i retning av tyngre melodisk gitarrock.

Selvsagt er det snodigheter og slark på denne som på mange andre indie-skiver. Alle er ikke like glad i slikt småskrammel, jeg for eksempel, men det hører nå liksom med til genren.

Dette siste grenser til unødvendig surmuling, for denne skiva består av 99,7 prosent inderlig, energisk rock.