Nei til samtidslitteratur

I musikkverdenen har vi et ord for den typen status som Thure Erik Lund har, og det ordet er kred. På samme måte som når svartmetallere nikker anerkjennende over at du erklærer den riktige Darkthrone-skiva til din favoritt, møtes man med aksept blant litteraturinteresserte kun ved å nevne navnet Thure Erik Lund. Og det er ikke så rart at han har masse kred, for han er noe helt for seg selv. Med

Grøftetildragelsesmysteriet skrev han 90-tallets kanskje mest glefsende og sprekt tankespringende samfunnsrefserroman, og fortsatte på 00-tallet med den uvanlig besnærende språkdissekerende og kryptiske dystopien Compromateria.

Elvestengfolket er delt inn i to deler. Den første, «Livet tar til», omhandler Tomas Myrbråtens oppvekst i en østlandsbygd. Dølaspråk brukes til å skildre bygdeoriginalers og bondetampers gjøren og laden. Et kort øyeblikk møter Tomas Helene Elvesteng, og del to av romanen, «Mot slutten», omhandler deres turbulente samliv i Oslo. Det alkoholiserte vanviddet omfatter blant annet at Tomas oppdager Helenes personlighetsspalting, for deretter å innlede et forhold til også den nyoppdagede personligheten.

I motsetning til de to ovennevnte romanene, er Elvestengfolket verken irettesettende eller utilgjengelig. Thure Erik Lund skriver det selv: Nå er det slutt med å skrive «betydningsfullaktig prosa». «Viktige» ting. «Samtidslitteratur». Fortellerevnen er uansett like forbløffende, og uansett hvor lite forfatteren måtte ville det selv, får man et inntrykk av at han har noe vesentlig å si; man fristes til å tro at Lund har et slags langtidsprosjekt med forfatterskapet sitt. Men det er også mulig at det hallusinatoriske vanviddet i Lunds bøker er så fremtredende at man forventer desto større system i galskapen.