Nesten dødsbra

En av Jackmans (skiva, altså) bedre låter, «Funk Descending», høres ut som et jazzband som spiller en artig, men unødvendig cover av en skikkelig bra punklåt, sånn for moro skyld. Den forestående setningen er et forsøk på å kommunisere at Jackman (bandet, altså), spiller engasjert, har en pen og følelsesladd vokal, et nedstrippa lydbilde med mye ståbass og tidvis glimrende låtmateriale i mange sjangre, men allikevel på en eller annen litt udefinerbar måte ikke helt klarer det de prøver på. Hva enn det måtte være.

Kanskje det er der problemet ligger. Det er vanskelig å evaluere noe uten en målsetting, og desto flere sjangre som skal sveipes innom, desto mer vokser følelsen av at man muligens har bitt av litt for mye for et godt tygg. Det at bandet er skikkelig nære å være dødsbra så å si hele tiden, hjelper ikke. I musikk er ikke «nesten dødsbra» det samme som «bra».

Det mangler så lite, så lite, men det mangler over alt. Der riffet holder, svikter verset, og der trommene funker som faen, sliter bassen så vidt. Selv om så å si alt er riktig tenkt og (tilsynelatende) riktig gjort, holder det ikke i mål. Ikke når den største a-ha- opplevelsen undertegnede satt igjen med etter første gjennomlytting var at «duedrit» sunget på stavangersk også kan høres ut som «du e drit».