Niels’ kamp

Ubuden gjest er boka der Norges beste skribent ser tilbake på sitt virke som portrettintervjuer gjennom 25 år, i håp om å besvare spørsmålet «var det verdt det?»

Svaret ser ut til å være et rungende tja. Geelmuydens virke har budt på kontinuerlige kamper, skuffelser og svik. Hans nesten infantile tro på at portrettering kan gjøre en forskjell her i verden har blitt utsatt for utallige skudd for baugen. Hans nærmest umettelige behov for bekreftelse synes relativt utilfredsstilt, han virker å bli umåtelig skuffet hver gang han får nei på en intervjuforespørsel. Han framstår svært bitter over å aldri ha blitt tilbudt jobb i noen redaksjon, og fortvilet over at han verken får arbeidsstipender eller at bøkene hans blir innkjøpt i landets biblioteker. Som en slags misforstått klovn, som nesten utelukkende blir berømmet for sin evne til å underholde, går han langt i å antyde at han kanskje fortsatt burde vært ølkjører.

I løpet av boka tegner Geelmuyden et portrett av seg selv som en eiekjær, småparanoid dust som legger seg ut med alt og alle – det være seg redaktører, forfatterforeninger, statsministere eller finansmenn. Det eneste forsonende trekk er at han ser ut til å behandle alle andre som er omtalt i boka med samme hensynsløse ærlighet. Han har tilsynelatende få problemer med å sitere fra private korrespondanser, eller fortelle hvor tjukke i huet navngitte objekter er når de får forelagt intervjuet sitt til gjennomlesning.

Alt i alt er dette den beste boka du aldri kommer til å lese, hvis vi skal bruke Geelmuydens tidligere salgstall som indikator. Det er trist, av flere grunner. For det første peker boka langt utover bare forfatterens ve og vel – det er også en historie om norsk offentlighet det siste kvarte århundret. Det handler om makt og avmakt, om en manns søken etter å stille pamper til veggs, og etter å la utstøtte samfunnsaktører komme til orde på egne premisser, og hvordan det er å være ambisiøst, skrivende menneske i et land der «ingen bryr seg om ord», for å parafrase fra Geelmuydens intervju med Georg Johannesen. Videre er det hele selvsagt svært velskrevet, til tider vanvittig morsomt, andre steder opprørende, spekket med tankevekkende anekdoter ikledd et gnistrende språk.

For det tredje handler boka om det samme han mener et hvert godt portrettintervju bør kretse rundt: Nemlig hva det vil si å være menneske. For Geelmuydens del koker det ned til en enkel erkjennelse – etter å ha gitt oss historier fulle av fornedrelse, av kamp mot maktens, journalistikkens og samfunnets tyngdelover; etter å ha måttet medgi at ideen om viktigheten av det han gjør egentlig er en fjollete illusjon; etter å ha erkjent at han anser seg som en høyst middelmådig portrettintervjuer: «Det har gitt meg stor glede å få til enkelte setninger og passasjer».