No fuzz

Betong

Publikum 200

– Trommeslageren vår ligger hjemme med kraftig ørebetennelse etter en høylydt konsert i Kristiansand. Er det greit om vi tar en intimkonsert?

Popgutta fra Bergen unplugged? Etter et par sanger begynner det å gå opp for meg at dette faktisk fungerer bra. William Huts omfattende stemme gjør seg godt i en roligere atmosfære uten trommer. Og det er ikke til å stikke under en sofa at det er stemmen og melodiene de andre instrumentene arbeider rundt.

Kveldens innertier var uten tvil «Twins» fra 2000-albumet

Happy Happy Happy. Takket være den avkledde fremføringen fikk bandet vist at sangene deres også har en seriøs og melankolsk dimensjon, at de ikke bare er fengende poplåter. Andre sanger som bør trekkes frem er «Old Age and Failures», «Happy Happy Happy» og «Drown». Her viste bandet sine beste sider på torsdag, grundig arrangementer, flott samspill og Huts fenomenale vokal.

Poor Rich Ones klarte absolutt å omstille seg til intimmodus. Hut fortalte turnéhistorier og spøkte med publikum, rødvin og stearinlys var fremme. Men når de først skal spille intimkonsert, burde de spilt lenger enn 80 minutter.

Torsdagens opptreden er ikke av den typen man anmelder på pergament, men litt papyrus kan jeg nok unnvære. I alle fall tok konserten kneskålene på å sitte hjemme og se på Torsdagsklubben.