No shit, same wrapping

Dersom man skal briefe med hvor flink man er til å rime på engelsk, er ordet «isolation» et godt utgangspunkt. Ordet har ifølge rhymezone.com 765 rimord, og etter å ha brukt elleve av disse på fire refreng, har teksten i tittelsporet til Ricochets tredje langspiller degenerert til «I’m going on a long vacation/ Where I’m the train and my mind is the station».

Hvorfor var det ingen som på noe tidspunkt under skapelsesprosessen sa «Jeg tror kanskje ikke vi burde skrive om refrenget fire ganger sånn at det blir dårligere og dårligere etter hvert som låta går»? Svaret er at Ricochets har en evne til selvkritikk på lik linje med et politisk ungdomsparti.

Det svaret kan praktisk nok også belyse A) hvorfor Isolation er en ujevn og kjedelig skive, og B) hvorfor Ricochets er såpass mye bedre live enn på plate. Når man har middelmådige låter, hjelper det ikke å ha feilfri vokal eller Norges kuleste mann på gitar. Det som hjelper er å fremføre musikken sin som om det var det mesterverket det vitterlig ikke er. Folk drar på rockekonsert for å se overbevisende musikk og overbevisende spilling, og hvis man har nok av det ene trenger man mindre av det andre. Ricochets har nok av det ene til å selge ut Rockefeller som andre rockere skifter T-skjorte (ca. 18 ganger i året).

Åpningskonserten på Øya på torsdag var en oppvisning i form, ikke innhold. For å sette fingeren på hva som er feil med innholdet i Isolation, trenger jeg bare se til albumets klart beste låt, «I’m Gonna Eat Myself», ironisk nok både skrevet og sunget av ovennevnte gitarist. Her tør Ricochets å rendyrke bluessiden sin samt slenge på en tekst som både er humoristisk og mørk. Et sample av et middagsselskap begynner og avslutter låta for å fullbyrde de morbide undertonene, og alt er fryd og gammen i noen stakkede sekunder før neste anonyme bluesrockstensil fyller høytalerne.