Nøff, nøff

Er man født på begynnelsen av åttitallet, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i Wintervolds skildring av pubertale opplevelser på nittitallet: «det vi er dumme eller usikre nok/ til ikke å la hverandres lepper møte/ når vi er tolv/ og ukyssa utenfor storkiosken i 1993/ spilles av som apevræl.» Her er jeg med. Jeg er med på Wintervolds frimodige og friske bilder, og lar meg more av prologen, som åpner med å stadfeste at «å ha sett deg sjøl i speilet/ (kommune-Roy og midtlivskrisegirl)/ når du er stivpynta og skal på fest/ betyr ikke at du er ferdigutdanna i biologi.»

Diktene er ungdommelige og rebelske, og har ingen problemer med å markere seg i et samtidslyrisk landskap hvor mye pretensiøsitet gjør seg gjeldende. Hos Wintervold finner du ingen «platt sjølhøytidelighet, nøff nøff.» Selv om jeg setter pris på freidigheten, må jeg innrømme at jeg av og til faller ut, og ikke helt forstår hvor diktene vil. Språkbruken er sleivete nok i seg selv, og når diktene i tillegg blir stadig mer eksperimentelle, kan bildene bli litt diffuse: «SKALP/ LAPSK/ AUS/ SAU (med affinitet for rølp/ kom bort til meg og sa: tror du/ jeg oppfatter deg/ som min venn?)»

Wintervolds dikt er fandenivoldske og oppkvikkende. Dersom de også ispes en smule mer alvor, vil det være en uslåelig kombinasjon.