BLUESROCK DIREKTE FRA MALI: Tinariwen spilte for fullt hus på Cosmopolite forrige lørdag.

Nomadisk coolness

Hva er vel kokain og nintendo sammenlignet med kjortelkledd, avbalansert ørkenrock?

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Tinariwen

# Cosmopolite 7. november

# Oslo World Music festival

Jeg kan like gjerne kutte alt preiket og ta sikte på spikerhodet med en gang: Tinariwen har noe helt, helt spesielt. De blir ofte omtalt som ørken-rockere og romantisert som krigere som byttet ut våpen mot gitarer, rock og blues. Sluttlinjen er at de er musikere og poeter, og det helt inn i dypeste hjerterota. For dette er musikk fra hjertet, som treffer deg midt i ditt eget. Det er seks kjortelkledde menn som står på scenen, flere av dem med ansiktene nesten helt tildekket, sett bort ifra en liten glipe foran øynene. Man er fristet til å stille seg spørsmålet om de er ankommet Norge med tidsmaskin heller enn Lufthansa. De bærer til kontrast glinsende el-gitarer over skuldrene, og fremstår som noe så atypisk som nomaderockere.

De åpner rolig og behersket i særdeles karakteristisk stil med tunge, groovy rytmer, sterke gitarsoloer og en dirrende, skjelvende vakker overliggende vokal. Det er folkemusikk fra Touareg-regionen i Mali, sunget på det lokale språket tamashek, godt blandet med blues, rock og under en av låtene noe som minner mistenkelig om hip-hop. De er gjennom hele konserten bemerkelsesverdig avbalanserte, preget av en forlokkende sinnsro og coolness. Det er noe helt annet enn pre-pubertale indierockeband som jukker rundt på scenen med pupiller store som tinntallerkner i frustrert jakt på seg selv – neida, dette er karer som har opplevd livet med stor L, og som makter å skape noe som er laget på følelser, ekte historier og livserfaring fremfor kokain og gamle nintendo-spill.

Tempoet øker gradvis, og danner en behagelig crescendo der du uten å merke det har gått fra rolig vugging til dansing og småhopping til frenetiske trommerytmer.

Publikumsfavoritten «Assouf» gjør at stemningen stiger og smilene titter fram fra under hodeplaggene. «Lulla» og «Assawt N’chet» og ikke minst klimakset «Cler Achel» er andre høydepunkt, og det er absurd å se disse kjortelkledde mennene stå rygg mot rygg og rocke i vei på gitarene sine på mesterlig vis.

Det er en spesiell nerve i musikken deres, som gjør at jeg strør rundt meg med klissete vendinger over en lav sko. Men det gir jeg blaffen i, de fortjener uhemmet lovprisning. Og sørg for guds skyld for å få med deg konserten neste gang de spiller i Oslo.

Powered by Labrador CMS