Nord og ned

For noen år siden var det umulig ikke å forholde seg til norsk hip hop. Den var overalt. Alle som forsøkte seg, fikk sin halvside i Dagbladet Fredag. Den tida er forbi, heldigvis. I 2009 er det bare Karpe Diem og danseklubben Madcon igjen.

Kompani 69 fra Harstad er blant dem som skulle overta. Jeg har alltid følt at den nordnorske dialekten er den som har funka best i norsk rap. Den har en kraft og en tyngde som ikke finnes i andre dialekter. Men når jeg hører Hunddaga, slår det meg at det ikke er dialekten i seg selv som er så rå. Det var bare det at Tungtvann var så kule.

Det er hovedsakelig to grunner til at dette ikke funker. For det første er låtene for mange og for lange. Det kan virke som om man bare har klint sammen en haug med enkeltlåter og gitt det en tittel, uten å tenke på sammenhengen. Det blir lett å gi opp håpet og skippe. Dessuten fokuserer de på tekst heller enn beat. Ikke feil i seg selv, men da må både tekstene og rapperne være mye bedre. Her er bare gnåling om vanskelige liv og refreng med boybandvibber.

Enkelte låter skiller seg likevel ut. «Dele likt» og «Blank» på grunn av en irriterende overdreven bruk av tidsriktig autotune, og «Hyrdan» fordi den faktisk fenger. Med sin drivende og ledige beat er den alt det resten av Hunddaga burde vært.