Norsk black metals død

Volcano

Capitol/EMI

Darkthrone driver med repetisjon. Mayhem roter det til. Burzum sysler med synth. Emperor dro inn årene fordi de skjønte hvor det bar. Og nå har det altså tippet over for Satyricon også. Om man ser bort fra Carpathian Forest er de klassiske norske kult-bandene døde. Som veteranene Venom, Celtic Frost og Bathory. De spiller, men det er ingen hjemme.

Satyricons nye cd

Volcano er ikke så verst, men den mangler trøkk, og betegnelsen misantropisk thrash metal passer etter hvert bedre enn black metal. De feite riffene er blitt skarpe. Der Satyricon tidligere hadde melodier, ofte inspirert av folkemusikk, er det nå bare et konturløst mørke. De klassiske, mer harmoniske elementene er blitt disharmoniske. Det litt pompøse preget har blitt avantgarde. Noe for de teknisk orienterte. Ikke plagsomt teknisk, vel og merke, men litt for lite fengende. Fjorten minutter med sakte-dystre «Black Lava» er i drøyeste laget. Med eller uten Anja Garbarek.

Om man ser bort fra spredte gode riff, er det kun én god melodi på plata, «Fuel for hatred», som skal spilles 17 ganger i uka på P3. Jeg ser frem til radiolytting, selv om sangen gir et misvisende inntrykk av skiva som helhet. Det åpner med «All right!», og når du hører den type åpning vet du at du har noe digg i vente. Hele melodien har den gode black metal-riffingen med snert i. Litt banal i forhold til resten av cd-en, ja, men du får lyst til å headbange. Det får man kun av god metall.

Jeg er veldig konservativ, men norsk black metals utgangspunkt var et retrokjør fra Helvete. Hvis noen av bandene føler at de går i ring, så får de heller begynne å sysle med noe annet.