Norsk rock på sitt beste

Compromateria

Aschehoug (262 s.)

Dermed begynte jeg å bruke alle slags plantestoffer, vinterstive strå, stengler fra fjoråret, diverse tørkede blader til å lage forskjellige slags papir, jeg knuste bark til fint pulver, krystet, malte og pulveriserte steiner og mineraler, varmet og kokte, smeltet og kjølnet diverse materialer, tekstiler og stoffer jeg kom over, så som utvaska ytongblokker, stivna akryl og salta hårmjølssaus, jeg syrebehandlet og dreiv med forskjellige slags uttrøkninger, sjokkavkjølinger og innsausinger. Alt dette styret måtte til, for å finne ut åssen jeg skulle lage like hvite identiske papirark.

Nei, jeg vet heller ikke hva ytongblokker er. Men jeg vet at ingen andre

skriver som Lund.

Compromateria har klare svakheter, både som tekst, idet den står bom fast i de midterste hundre sidene, og som produkt, idet teksten på smussomslaget har tre skrivefeil på fire setninger. Men dersom du, som meg, ikke er interessert i det perkfekte, men i det som røsker:

Denne boka er rock.

Utgangspunktet for handlingen er en forfatter som har sluttet å gi ut bøker

via forlagene, og som i stedet har rigget seg til i et verksted der han lager papir og trykksverte og skrur til sine egne tekster. Etterhvert blir han innhentet av representanter for en futuristisk verden kalt Compromateria, men lenge innen du har kommet dit, har du funnet ut om dette er din greie.

Lund har fått nesten alle de prisene det litterære Norge har å by på. For sin forrige roman, Grøftetildragelsesmysterier, fikk han Sult-prisen. Men hvem bryr seg om slikt. Ingen av oss tar opp boka av den grunn. Vi hører på venners anbefalinger.

Jeg er ikke din venn. Men jeg skal gjøre det enkelt for deg. Da Grøftetildragelsesmysterier kom i pocketutgave, sa en venn til meg:

– Les side 26.

– Hvorfor det?

– Det svinger.

Siden har jeg lest alt av Lund.