Nu är det väl revolution på gång

Jeg skulle gjerne sagt at jeg husker den første Rød på Blå for ti år siden som om det var i går, men det ville vært en løgn. Det jeg derimot husker, er å ha sittet rundt venstresidas leirbål og hørt på skrekkhistorier om hvordan det var før Rød på Blå. Da hadde nemlig alle partiene sine egne fester, og man satt og drakk daff øl på hver sitt sted. Enda 1. mai er dagen da alle er glade sosialister og evige optimister, satt man og pilset med kjipinger som Jan Bøhler framfor de søte, røde og jevnaldrene gutter og jenter. Ikke rart noen tok grep.

I år var det altså ti år siden de røde og revolusjonere massene inntok Blå for første gang. Rød på Blå er institusjonen hvor alle frammøtte er sosialister, i hvert fall blir det gjentatt fra scenen nok ganger til at du nesten tror på det selv. Det er en konsertkveld med appell, i år ved Norsk Studentunions Ingvild Reymert, som leverte et flott produkt tatt i betraktning Rød på Blås evige problem; er det noe de halvfulle frammøtte sosialistslaskene ikke vil ha mer av kvelden den første mai, så er det appell. The audience was a tad restless, for å komme med årets understatement.

Men så var det konsert! Først spilte hovedstadsyndlingene My little Pony muntre sanger om avstandsforhold og utnyttelsen som oppstår når du ikke selv kontrollerer produksjonsmidlene. Det hele ispedd innstendige oppfordringer om å kjøpe plata deres på vinyl, i kamp mot kapitalkreftene, og en stemning som virkelig skjøt i taket når bandet fikk med seg gjesteartister og slo til med nye låter.

Etter en røykepause i en fullstendig overfylt bakgård, (det var virkelig her massene var), spilte Lady Moscow. De er ikke en tøysete DJ-dame i 80-tallstrikot, men derimot en gjeng hårete menn (og en dame) som spiller hardcore, krautrocklignende countryinspirert balkanbeat. Kan man kanskje si. Kult var det i hvert fall, og imponerende mye fet lyd fra et akustisk ensemble som virket svøpt i et panser av whisky. Dette er musikk en kan danse og hoppe til, og det skal en aldri kimse av. Etter dette skulle en nesten tro at det eneste som manglet for en skikkelig feiring av arbeidernes dag, var allsang av «Internasjonalen», men også det kom på plass. For tiende år på rad var det Blå og ikke Internasjonalen som fikk sin folkevår.