Oh yeah!

Man trenger ikke å grave særlig dypt for å finne gull på The Fruit is Still Fresh. Det bades i kule 60-tall-bassganger, mange «allrights», en del «oh yeahs», samt Cato Salsas hysteriske blues-gitar. Kult nok i massevis.

Likevel reagerer jeg ikke spontant med vill stepping, men tenker isteden på slitsomt trendy loftsleilighets-fester i Manhattan. På skreddersydde utgivelser for det amerikanske og japanske markedet (post-Hives). På at 17-mai-skjorta mi like gjerne kan kjøpes på Dressmann. Når skal dette hipster-jaget ta slutt?

Men ærlig talt. Hvor misunnelig går det egentlig an å bli? Cato Salsa Experience er på sett og vis akkurat det bandet jeg vil spille i selv: En supertøff Jon Spencer Blues Explosion-combo, ispedd litt Sonics og andre garagerock-helter. Mye tøffere enn for eksempel Big Bang, hvis man skal gjøre en nasjonal sammenligning med en viss relevans.

«Lovesick» og «In Case You Need Deep Love» er opplagte hit-låter, som kommer til å få plastbegre til å slå sprekker rundt om i Oslos rocke-ring. Dessuten er resten av albumet bunnsolid. Skal ikke se bort fra at Cato Salsa kan vinne en stor porsjon nye fans. Alt fra 14-åringer til daue lik, som min gamle russebuss-sjåfør pleide å si.

Gleder meg til Øyafestivalen.