Olav – eg får hovudpine!

alb er kort sagt folkemusikk blandet med moderne komp, ispedd elektroniske elementer. Kall det gjerne «Instrumental felektronika», det låter fett første gang man sier det, men etter hvert som man smaker på ordet, høres det bare helt jævlig ut. Slik er det også med albs Lupus Island. Etter mer enn to gjennomhøringer flyter hele albumet sammen i en stor uappetittlig suppe.

Plata er så lite variert at det i beste fall hadde holdt å gi ut en EP. Et flertall av sangene fremstår som enkle tolkninger over samme tema. Hvorfor må alb på død og liv servere oss elleve retter når de bare har ingredienser til fire?

Resultatet er et platt album totalt blottet for de store overraskelsene. Oppbyggingen er den samme for så å si alle sangene; en kort innledning, høydepunkt med fullt trøkk og fiolin som midtpunkt, gjentatt tilsynelatende i det evige.

Å høre på Lupus Island blir som å spise på McDonalds. Selv om innpakningen og deler av ingrediensene varieres litt for å skape variasjon i menyen, sitter man forunderlig nok alltid igjen med burger, pommes frittes og Cola. Med andre ord kjedelig og forferdelig usunt i lengden.

Dette er en typisk plate som bare får positiv omtale på nynorsk. Og som på mirakuløst vis klarer å raske med seg en eller annen kulturpris som ingen har hørt om.