Om verdens beste møkkaland

Parergon er et tidsskrift for samtidsmusikk. Redaksjonen består av høgskoleutdannede komponister, og jeg håper på å finne dybdeintervjuer med komponister, omtaler av nye verk, eller kanskje insiderinfo om hvordan et spennende stykke ble laget.

Men nei. Dette er Parergons temanummer om Norge, og det handler skuffende lite om musikk, men om ståa i norsk kultur generelt. På en slags heisaekspedisjon har Parergon-redaksjonen kjørt hele Sør-Norge rundt på jakt etter kultur. «Norge, bra eller dårlig?», spør de. Ikke overraskende finner de råning og rølp, men også fosser og en tysk turist. Det er morsomt en stund. Etter hvert møter de novelleforfatteren Hans Herbjørnsrud. Ut fra det påfølgende intervjuet skjønner vi at han driver med kultur, og dermed ender historien godt.

Her er også tre klassikere signert Dag Solstad, David Monrad Johansen og Thure-Erik Lund. Disse setter Parergons søken etter norsk kultur i perspektiv, men det er med en uggen følelse at jeg konstaterer at jeg leser disse gjenutgivelsene med større fornøyelse enn de nye essayene, selv om Risto Holopainens tørrvittige bidrag er fornøyelig, og Lasse Thoresens kommentarer til stykket «Løp, lokk og linjar» er opplysende.

Parergon 20 er vel så interessant for de som ikke liker samtidsmusikk. Beroligende for dem, kjedelig for de interesserte.