Omvendt snobbing

Tove Nilsens «Skrivefest» består av sju kapitler, alle viet hver sin forfatter. Likevel handler det mest av alt om Tove Nilsen selv.

Ikke misforstå, Nilsen skriver om sine litterære forbilder, enten det nå er Canetti, Márquez eller Mankell, men alltid anekdotisk og med seg selv som omdreiningspunkt. Og det er kanskje best slik. Fra et litteraturvitenskapelig perspektiv er Nilsens innsikter begrenset. Om Hemingways ordknapphet heter det for eksempel: «Den som sier lite, skaper frihet til mange assosiasjoner».

Framfor å lese «Skrivefest» som en samling forfatteressays, bør den heller leses som en litterær selvbiografi. Det hele er lettfattelig, underholdende, til tider morsomt, samtidig som man får et godt innblikk i Nilsens litterære prioriteringer. Skulle disse prioriteringene oppsummeres i et ord må det bli autentisitet. Å være tro mot seg og sitt. Deg og ditt er imidlertid ikke nødvendigvis et like godt utgangspunkt for å skape litteratur, ifølge Nilsen. Det hierarkiseres nemlig gjennomgående i teksten: østkanten over vestkanten, sunn fornuft over akademisk teoretisering, leseopplevelse over kjølig kritikk. Spissformulert: Litteratur skapes ikke i syrinduftende hager på Vindern, men i urinstinkende blokkoppganger på Bøler.