Oppslukende

Det var flere bokanmeldelser i Prosa før. Uansett hva forandringen bunner i, så er det bedre nå.

Artikler som tar for seg egne opplevelser og egne synteser er som regel bedre enn en gitt boklesers reaksjoner på en gitt bok. Hege Storhaugs essay om innvandringsproblematikken og Tone Bergli Joners saklige polemikk mot pressens kunnskapsvegring kan stå som eksempler på det førstnevnte. Ikke bare sterke meninger, som Dagbladet skryter på seg, men velbegrunnede og personlig dyptfølte meninger. Den type essayer som blir sittende fast et sted langt bak i hodet og i lang tid former ens egne meninger.

Men personlighet kan også tippe over. Det må holdes i tømme: jo mer en fokuserer på personlighet, desto mer setter en på spill. Det er alltid veldig lett å dømme en artikkel ved bare å slakte overfokuseringen på tekstens jeg. Et tekst-jeg er ikke interessant før alt rundt er interessant i seg selv. Som et eksempel: Hanne Andrea Kraugeruds ellers velskrevne tekst er ikke stram nok og gir en emmen følelse av ubegrunnet jeg-fokusering.

Alle essayene i Prosa driver en til å glemme bråkete SV-kantiner når en leser, de er så oppslukende; og de fleste av dem fortjener også den type konsentrasjon. Lærerike og behagelige. Hadde de alle vært like nøkternt saklige som Bergli Joners essay, eller omvendt, vært litterært fengslende i skrivemåten, så hadde det knapt vært noe å utsette på bladet denne gang.