Oppsunget

Teaterteltet v/Idrettsbygningen

En lyserød tråd, stilisert og til tider treaktig koreografi, høytidelige temaer i et innimellom platt, innimellom gammeldags-høytidlig språk og langdryge snutter av alvor. Men oj, som de kan synge.

Egentlig er jeg slem nå. Ingri Enger Damons amerikanerinne var alt annet enn av tre; Johanna Zwaigs solodans var hard som gråstein og myk som gull. Og når man lykkes i å være følelsesladet mellom to eksistensielle oksehorn (abort eller ikke, for eksempel), uten å banalisere; eller når man lykkes i å gjøre banale setninger sanne (jammenjo, sånn er vi da faktisk, så banale) og samtidig morsomme – da ... tja. Da er det bra teater. Men det blekner likevel.

For de sang så himmelropende bra. Hans Olav Brenners freudianske sjømannsvise (Hoem/Emanuelsen) får jeg ikke ut av hodet; jentene sangerobret scenen etter tur. Og når tendensen til selvspill heller enn samspill ble synlig, var det på den annen side nettopp det som gjorde det bra. Skissene ble til bilder ikke så mye fordi fargene utfylte hverandre, men fordi de fascinerte hver for seg.

På den måten ble man likevel lurt til å se skuespillerne som mer enn dumme teaterfriker: de ble figurer større enn en selv. Enn livet, om man vil. Ikke fordi de var ibsenske pappfigurer som gjennomgår en forandring, men fordi de erobret tilskuerne i små øyeblikk av gangen, som små punkter i tiden. Punktvis virket de som halvguder. Og er det ikke derfor man går på teater og revy – for å la seg lulle inn i den illusjonen?

Spilles hver dag kl 17 og 20, siste forestilling lørdag 31. kl 17. Bill. 80/110.