Oppturer og nedturer

En kappekledd, blek skikkelse skuer med intenst blikk utover en Bergmansk strand anno 1957. «Jag är Døden», hevder han. En temmelig sterk statement. Kanskje tramper mørkemannen takten til Det er jag som är dödens første plate. Kanskje lar han seg fange av de funky åttitallsrytmene og den flerstemte vokalen. Jeg vet ikke. Jeg klarer i hvert fall ikke unngå å la meg fange. Allerede etter første gangs lytting er jeg med. Første spor, «Give in» inviterer til en musikalsk festkveld som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det den er: Et sted for oppturer og nedturer.

Plata er en sammensetning av lystig, lett discomusikk og tyngre, suggererende låter. Noen ganger er den lyse overstemmen dominerende, noen ganger den mørke. Spor som «Hey space» og «200 hrs» er umiddelbart catchy og dansbare, mens spor som «Ok aha» kan være mer dystre og lett sarkastiske, bare sjekk teksten: «tasty and ambitious, a fine peoples person indeed». Kombinasjonen av lys og mørke, flerstemmighet og motsetningsfylte rytmer fungerer godt på denne plata. Den lar seg ikke så lett plassere, men det er ålreit. Larsen, Bjørkås og Langvik er en utspekulert trio som vet hva de gjør. «Hey space» er en skive som muligens kan passe like godt for en melankolsk og grublende historiestudent som for en energisk, målrettet jusstudent. Lar du deg fange?