Ord søker noe å si

Tonje Røed

Udødelig med deg

Oktober (318 s.)

I siste kapittel ønsker jeg bare at romanfigurene skal ta livet av hverandre. Det kan bety at forfatteren har lyktes i å bevege meg, provosere. Det kan også bety at jeg kjeder meg.

Begynnelsen av Tonje Røeds første roman lover bra: Hun lager bilder slik at jeg kjører t-banen en holdeplass for langt fordi jeg er så opptatt av å lese om bløtkokte egg. Røed tør å bruke hele ordboken; begrenser seg ikke til knapt ordforråd og korte setninger som andre unge forfattere har gjort med større (Hanne Ørstavik) eller mindre (Steffen Sørum) hell. Etter første del merker jeg at jeg begynner å tenke som Tonje Røed skriver. Det er greit, for hun skriver godt. Men jeg lurer fremdeles på hva hun skriver om.

Vi ser verden gjennom øynene til jeg-personen. Omgivelsene fremtrer ettersom de kommer innenfor synsfeltet. Det tar litt tid før jeg\'et ser seg i speilet og avslører hvilket kjønn hun har. Det er dyktig gjort, men jeg lurer på om Røed slik vil skjule at det ikke er så mye å fortelle om. At den gradvise avsløringen av fortellerens identitet er et forsøk på å skape spenningsnerve i mangel av noe bedre.

Litt etter litt får vi vite at jeg-personen heter Tonje, og at hun har blitt overkjørt. Hun slo hodet i asfalten og døde nesten. Det forandret henne: Hun mistet interessen av å gjøre seg til. Hun mistet interessen for den gamle statusjobben i den store kontorbygningen. Noen vil si hun mistet vettet. Selv hevder hun at ulykken gjorde henne lykkelig.

Røed lager situasjoner og dialoger som overrasker: Som når Tonje anbefaler venninnens triste far å bli overkjørt:

«Kanskje noen kan kjøre på deg også, sier jeg.

Faren til Julia svarer ikke, han bare drikker.

Jeg er sikker på at du ville blitt lykkelig da, sier jeg. Så lykkelig at du nesten ikke holdt det ut.»

I kollektivet, i byen, i skogen; overalt sklir menneskene ut i galskap. De klarer verken å ta vare på seg selv eller hverandre. Røed skriver så godt at det blir ubehagelig.

Tonje forsøker å stappe en dypfryst hund ned søppelsjakten, tilbringer natten i en lysgrav oversprøytet av urin. Jeg ser det for meg, men jeg fryser ikke. Jeg føler ikke med Tonje, synes ikke synd på henne, bryr meg ikke. Hun kjeder meg.

Jeg venter på at forfatter Tonje Røed får mer å si.

Udødelig med deg viser at hun kommer til å si det bra.