Ørretmaskekopi
Første møte i foreningen «Star Bug til Betong NÅ» avholdes neste regnværsdag på Frederikke. Ta med spraymaling.
Det er som når du ser en enslig danser på fest eller konsert, helt i sin egen verden. Ofte er det fristende å dra fram hagla, men om vedkommende enten er overmåte dyktig eller sinnssykt overbevist kan det funke.
Star Bug er begge deler. A scientific experience oser av vilje. Først og fremst tenker jeg på vokalen til Roy Amundsen. Han slenger gloser med en forakt og noe som grenser til overtro på det han driver med. Til tider er det en sann fryd å høre på.
Vilje til å dra ting langt. Star Bug er en illsint trio som er glad i sin egen støy. De vil rense deg i kaskader av vinglete akkorder, de vil rive deg i fillebiter med den berømmelige skrutrekkeren, de vil opplyse deg og skambanke deg til du er hjernedød.
Men er det er driv, er det håp. Elisabet Storhaug og Kenneth Amundsen utgjør en fyrig rytmeseksjon på henholdsvis hissig bass og øsende trommer. På toppen av dette trakterer Amundsen gitaren med en tilbøyelighet til å forfølge nettopp hissig hakking eller øspøs i kjapp rekkefølge. Slikt blir det insisterende intrikate låter av, noe som kan minne om for eksempel Minutemen eller tidlig Zappa.
De får plass til mye på de fjorten låtene, det strekker seg fra fri improvisasjon i korte kollisjonsøyeblikk til skeptisk flørting med popen. Alt er ridd av dissonans. Det hele gir ikke noen kollosal mening, men man minnes i sammenhengen det gamle Kaptein Biffhjerte sa om mening: God, I don’t know what that means. It means, it’s just a, uh, it’s merely just a panting, you see; that’s poetic lisence.
Og jada, det kan trekke ut i lange drag, men som de sier, Masturbation is a creative source, og slike ting kan jo gjerne ta litt tid. De varter opp med en dugelig dose lyd, og plata er mer en remse med bøllete låter enn noen slags helhet.
Med andre (og enklere) ord: Star Bug vil forårsake rift om du er så beundringsverdig barnslig å spille det på fest. Du kunne sikkert lenket deg til stereoanlegget, delt ut brosjyrer og snakket varmt. Men ved første pissepause ville en eller annen fjomp satt på et eller annet møl (Under my Uuumbrella – ella – ella), og de enslige lykkelige danserne ville blitt erstattet av en armada smilende spasmetroll. Så ikke sett det på på fest. Hør på det hjemme mens du for eksempel ikke finner bankkortet ditt. Kjenn litt på desperasjonen.