Ørtende gang

Jeg gir opp. Språket er tappet når det kommer til å beskrive denne typen band. Alt er gjort. Igjen og igjen. Dette er ærlig og rett fram småhard rock. Alternativ/autentisk anthemrock. Foo Fighters. Litt hard sekstitallsrock, litt myk nittitalls. Jævla bra spilt, møysommelige gitararrangementer. Senit spiller dritten ut av alle andre band, bortsett fra alle de andre bandene som spiller dritten ut av alle de andre bandene.

Jeg må nevne Endre Thesen Harnes. Han synger overbevisende, lunger av lær. Minner meg litt om kisen i Black Crowes, litt om Perry Farrell. En smule Cornell også, men det er en fantasiløs sammenligning. Det er som å si at noe smaker som kylling. Og der har du problemet.

Senit entrer manesjen på et, slik jeg ser det, ugunstig tidspunkt. Det flyter over av ting som ligner på dette, som en innsjø kvalt av algeplankton. Det er for øvrig ikke noe galt i å være plankton, altså – det betyr bare at du driver med strømmen. Nei, nå var jeg slem.

Som sagt: Dette er veldig bra. Og du kan selvsagt banne på at Senit får en ekstra dimensjon live, så var det også sagt. EP-formatet gjør at det ikke er for stor dose, men det hjelper lite når det kommer midt i noe som for undertegnede fortoner seg som en elendig uendelighet av lignende lyder. Søster, hent bøtten – terningkast fem.