Over middels pop

Førsteinntrykket: En umåtelig gledesrus. Assosiasjoner til Flaming Lips med melodisk klokkespill og litt sånn skjør og sløv vokal som synger naivt om kjærlighet på første låt, «The way it will always be». Så skuffelsen over resten av plata som ved første gjennomhøring høres ut som en helt middels popplate.

Men det kommer seg. Etter gjentatte lyttinger forekommer en form for dialektikk der tese (uforbeholden entusiasme) og antitese (forbehold) syntetiserer i anerkjennelse av produktet og generelt behag. Tekstene skal få ståkarakter. Utenom den halv-fiffige «This week's next big thing» er det standard poptekster. Knutsen selv synger bra, men har litt av denne singer-songwriter-grå-masse-individualiteten over seg, han stikker seg ikke voldsomt ut. Men musikalsk sett er det nok å glede seg over. CK & SH befinner seg et sted i trekanten man kan konstruere mellom nevnte indiepop-duo, Bruce Springsteen og Big Star. Låtene er fine, spesielt det nevnte åpningssporet, og «Here she comes», står til M i min bok. Instrumentering og Kyrre Fritzners (de Lillos, Tre små kinesere ++) stødige produksjon med fine koringer og annet auditivt nips gir skiva en proff utførelse, og lytteropplevelsen blir til slutt ganske så OK.