Overambisiøs fremtidsvisjon

Livet ble ikke helt slik den tidligere manusforfatteren Alf hadde tenkt seg. Han vant suksess, men tapte vennskap på veien. Han fant kjærligheten, men mistet den. Nå er han ensom og vil stille sitt begjær med hushjelpen Jenny, men hun får stilt sitt med en annen mann i stua. Hun går i søvne. Han kysser henne. Hun drar sin kos.

Samtidig har kanskje noen statsløse opprørere invadert Norge (og verden?). Og i kjelleren til den hypermoderne boligen til Alf sitter to sikkerhetsvakter og overvåker ham. Eller gjør de egentlig det? For hva er virkelighet og hva er fiksjon? Drepes mennesker som fluer, eller er de med i et...ja, la oss si, TV-show?

Akkurat det er bokens store svakhet. Balansen mellom det som er og det som ikke er men kunne vært, eller ikke kunne vært, men likevel er, gjør en forvirret. I tillegg prøver forfatteren å gape over så mange store temaer at mange av dem blir for overfladisk behandlet. Man blir rett og slett fanget i et spindelvev av løse tråder. Det kunne ha vært vakkert, men har for store hull. Mount Tupelo handler om grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Den handler om liv og død, barndom og oppvekst, krig og miljøproblemer, kjærlighet og vennskap. Karrierejag. Misunnelse. Frykt. Ensomhet. Og å finne seg sjæl.