Overdose med glimt i øyet

Punkbandet Buzzcocks var samtidige med Sex Pistols. Men de var morsommere, spilte raskere og strammere, og de skrev faktisk vel så gode poplåter.

Men da de gjestet Betong på lørdag, ble det litt mye av det gode. Fra første stund øste de i vei i et aldri avtagende tempo. Aldri i noe i nærheten av en ballade, trommene, bassen og de to gitaristene kjemper alle hele tiden om å komme fremst i et støyfullt lydbilde hvor volumet er skrudd til elleve fra start til slutt. Slik blir det aldri bygd opp noen spenning mellom låtene, en får ikke noe klimaks, og låtene drukner i stor grad i hverandre. Da blir det lett til at en ikke ser trærne for bare mørk, ugjennomtrengelig skog.

Det er synd, for her finnes det mye bra trær. Settet begynte upåklagelig med gamle klassikere, hadde en betydelig tammere siste del med nyere materiale, før de berget finalen med fantastiske «What do I get», «Ever fallen in love with someone» og et par andre hits som ekstranummer. En kalkulert inndeling, men hvis du går på Buzzcocks-konsert for å høre lydsporet til revolusjonen, er du uansett 25 år for sent ute.

I tillegg til en del udiskutabelt gode låter, var det en ting til som gjorde sitt til at Buzzcocks holdt hodet så vidt over vannet. Bandet, og spesielt gitarist og andrevokalist Steve Diggle, hadde det tydeligvis gøy. Når resten av punkrockerne begynte å spille New Wave fortsatte Buzzcocks å spille og gi ut punk. Skal en dømme etter opptredenen på Betong, er det fordi det er det de liker å gjøre.

Foto: Kristian Ridder-Nielsen