Overfladisk lykke

Whiskyen er kald, jazzen er heit og damene enda heitere. Mord betyr PR, og PR betyr alt i byen der lykken måles i hvor mange spalter rettssaken din får i morgenavisene .

Roxy og Velma (Zellwegger og Zeta Jones) havner begge i kasjotten for drap på sine løs-smekkede menn, og de to ikke-angrende synderskene, slåss som katter om publisitet, frifinnelse og Richard Gere. Sistnevnte briljerer som sleip forsvarsadvokat som kun tar saker for pene kvinnelige klienter.

Intrigen er omtrent like sannsynlig som teorien om at det var al Qaida som skjøt i kårboligen, men det gjør ingenting når vi befinner oss i de deilig umoralske 20-årene sammen med Zeta Jones som gjennom høy benføring og dype spagater leverer den mest sexy rolletolkningen du har sett på lenge.

Tanken på de blodtørstige damene bør få enhver utro kjæreste til å skjelve i buksene, for det ender ikke særlig pent for filmens menn, som portretteres som en gjeng svikefulle og lettlurte krek. Likevel bør dype utringninger og meter på meter med nettingkledde ben lindre guttepublikummets sårede ego en smule.

Bær over med musikalsjangerens iboende absurditet, len deg tilbake og nyt store navn, perfekte bilder og en produksjon kun Hollywood har råd til. Noen ganger kan lykken kjøpes for penger.