Overgripende

Una var tolv og Ray 40. Han ble dømt for pedofili, hun stemplet som «jenta som hadde for voksne lyster». 15 år senere oppsøker hun ham, og der begynner Blackbird. Forestillingen spinner rundt rollenes fortid; forholdet de hadde og tiden etterpå. Gjennom dialog skisseres kjærlighet mellom et barn og en voksen mann. Finnes den?

Bjørn Skagestad er den forvirrede, pinte og løgnaktige Ray gjennom hele stykket. Trine Wiggen begynner derimot litt stivt, og dialogen mellom henne og Skagestad virker noe kunstig. Men: i det de begynner å fremkalle fortiden, forandres forestillingen. Fra da og nesten jevnt til slutten suger den publikum inn i et nyanserende skifte mellom Una og Rays rivende oppgjør, nostalgi, flørting, hat og distanserte analyse av hva som skjedde og hvorfor. Fra nå imponerer Wiggen, som uttrykker Unas motstridende følelser: fra kjølig beherskelse til tryglende begjær, fra avsky til avhengighet og rester av forelskelse.

Blackbird har ikke til hensikt å legitimere pedofili, men utfordre våre fastlagte forestillinger om rett og galt. På den ene siden klarer forestillingen noe vanskelig når den får publikum til å humre godslig over tilbakeblikket på et, ifølge loven, pedofilt forhold. Den får frem at en ung jente faktisk kan være alvorlig forelsket i en voksen mann. Men på den andre siden tror man ikke Ray. Han forblir en overgriper (noe som for så vidt ikke forsøkes motbevist), og selv om bildet av en overgriper nyanseres, innfris ikke programmets introduksjon: «En enestående forelskelse. Et avgjørende feilgrep.» Det er Unas forelskelse man tror på, ikke deres felles kjærlighet. Rays følelser fremstår i liten grad som noe mer enn fysisk, pedofil grådighet.

Man savner forståelsen for Rays handlinger. Det er mulig dette skyldes at forståelse krever sympati, og at Ray er for utnyttende og utspekulert til å kunne få denne. Kanskje er også årsaken at den dominerende moralen bunner for dypt – samtidig er det nettopp denne Blackbird vil utfordre. Stykket knuser ingen konvensjoner om kjærlighetsforhold mellom voksen og barn. Men det gir et alternativ til grunnfortellingen om det rene overgrepet.

Blackbird er nesten så bra at det irriterer at den ikke er perfekt.