Overrasket

Betong 19/8

Publikum: Snaut 100

Noen ganger er det umulig å ikke være forutinntatt før en konsert. Undertegnede har ikke hørt Cinnamoon før, men derimot hørt mye om dem. Fra den gang no-dep-country liksom skulle slå igjennom i Norge, og band som Madrugada, Bönkers og Cinnamoon var på alles lepper. Leppene formulerte superlativer. Lepper med pondus.

Det som skjer er at jeg allerede før konserten får en mistanke om at akkurat slik Wunderkammer er 70 gang bedre enn Kaizers, akkurat som Wibutee er 70 ganger bedre enn Jaga Jazzist, akkurat slik er Cinnamoon 70 ganger bedre enn Madrugada.

En ting stemte: Countryrock gjort av velkledde herrer, med vokal i landskapet mellom Eddie Vedder og Dwight Yoakam, med gitar som spiller country og rockeriff med 50-tallslyd, med en fremtredende og tung bassgroove. Sangene varierer mellom trist, sint og bitter. Kort sagt; svært likt Madrugada, kanskje en hårsbredd mer rufsete.

Den andre tingen stemte ikke: Skal du være 70 ganger bedre enn Madrugada, må du klare å variere låtene, ikke spille alle i samme dur (eller rettere sagt moll), du må ha et tettere samspill, og mest av alt, du må gi litt av deg selv.

At det ikke ble gitt så mye på denne Amnesty-arrangerte konserten er kanskje forståelig, snaut 100 betalende gjør Betong til et heller grisgrendt konsertsted. For Amnestys (og kanskje publikums) del hadde det vært best om Kåre João, som egentlig var booket, hadde troppet opp. Men Kåre var dratt på ferie.