Øyeblikkstolkning

Det sies at man skriver dikt under kjærlighetssorg og romaner når man kjeder seg. Og selv om det er festligere å avkrefte enn bekrefte, rammer Geir Halnes` dikt hardest når han skriver om nettopp kjærleikstapet.

Hvordan gjenfinne noen som er mistet? Det letes etter evigheten i et sandkorn. «Jeg tror du bor / i sporet ditt. Tror du finnes / i måten jeg leter på». Diktene er fine, men formår dessverre ikke alltid å mane fram de slående bildene. Ord som evigheten, døden eller kjærligheten er relative størrelser som ikke er lette å fange med poesiens sommerfuglnett. Halnes klarer ikke å trekke absoluttene ned på jorden, selv om samlingen nok bæres av titanenes tilstedeværelse.

Det kan også bli problematisk at diktenes søken ofte begrenser seg til analyser av bilder og et visuelt sceneteppe. Man savner noe medierende; det etableres en korrespondanse mellom det indre og det ytre, men tapte minner er strengt tatt noe som er inni hodet ditt og ikke i vinden og kjøttmeisene på gelenderet.

For å være litt direkte: det virker som du er ensom, lyriske jeg, det er kanskje på tide å lete blant menneskene og ikke på tomme kafeer og snødekte jorder!

Men for all del – det finnes friske sammenligninger, for eksempel «På fellesvaskeriet / sirkulerer brystholdere / tålmodige som kloder.»