På grensen til parodien

Yngve Pedersen

Lysning Forelder (dikt)

Oktober (46 s.)

O reisning! Du jord! O hete yr! Den unge lyrikeren Yngve Pedersen (f. 1972) fører et storslått og tidvis høytidelig språk i debutsamlingen

Lysning Forelder. Bildene han benytter er ikke mindre storslåtte; dikteren krysser religiøse motiver med naturmetaforer, men knytter dem hele tiden til det konkrete og kroppslige:

«Og et alter er, så tvedelt i den våte drøm, så avkledd i det rungende stønn (...) Lyder, så nasale, at kropp, min kropp, kunne visne / til lyder så sakrale / snart vekker den opp. / Du kropp!»

Pedersen antyder mer enn han fastslår. Med ordvalg og syntaks som grenser opp mot det absurde, eller kanskje til og med parodien på det absurde, utfordres leseren til å leke med teksten, snu den på hodet, smake litt på strofene, spytte dem ut igjen. For til slutt å sitte igjen med et skeivt flir uten helt å forstå hva en har lest, men med følelsen av at det vil ta en stund å fordøye det.

«(...) Og snart skal du få være såkorn, og snart er du høst. / Og du, å du! / O du!»

Den høyverdige stilen til tross, det kan virke som forfatteren leker litt, både med teksten og leseren. Halvskjulte Ibsen-sitater og den gammelmodige, svulstige formen er på ingen måte treg eller tradisjonell. Lysning Forelder har glimt av humor, og Pedersen bruker en høystil kanskje nettopp for å kunne bryte den iblant:

«Og der i den diffusjon, som jo er bak det klarsyn, hvisker et alter / fra dypet av den kulp. Og alt er synlig, for øyne i hverandres / livlige strøm, i den

bekk. Som jo er en bekk.»

Alt i alt er Lysning Forelder en spennende debut fra en poet som tør å eksperimentere med form og stil uten å bli overtydelig i noen retning.

«Som et skimmer / for sin avgrensning.»