På melodiens dødsleie

En videoidé dukker opp i hodet mitt når jeg hører «Deadly Quiet» på Merry Novembers I\'ll Keep You Here. Andreas og Charlotte Ronja Knudsen, Kristiansand-paret som debuterer på St. Thomas\' plateselskap, Racing Junior, ligger på ryggen i en stor seng. Påkledt. Syngende. Uanstrengt. Kamera panorerer, zoomer. Alt i ett opptak. De to sengeliggende rører knapt på seg. I alle fall ikke på hverandre.

Så begynte en ny låt. Jeg oppdager at den samme videoideen fortsatt passer musikken. Så jeg spiller plata fra begynnelsen av, og finner ut at det gjaldt for hele plata.

Midt i «En heute mer» oppdager jeg at Andreas\' lepper ikke er synkrone med den franske sangen. Jeg ser nøyere på dem, ser at han faktisk ikke synger den sangen jeg hører, men forteller meg dette: Melodien er død. Vi makter knapt å skifte akkord. For hva skal vi skifte til? Det er uansett gjort før. Vi kunne vært retro. Men hvorfor være det når electric boogie spilles på alle utesteder, og Stage Dolls fortsatt turnerer. Salvatore og The Low Freqvency in Stereo løser dette ved å lage monotone instrumentalplater og leke seg med rockens lydbilde. Men hva med oss som hører på Nick Cave og Midnight choir, som vil spille mørk og poetisk viserock? Hvor skal vi gå?

Det kan jeg ikke svare deg på, tenker jeg. Men dere bør kanskje ikke bare stole på et lekkert produsert og lydbilde og poesien i tekstene dere synger, publikum bør kanskje få igjen noe mer enn en lekker kontrast mellom kjølig lys kvinnevokal og rungende fyldig mannevokal og melankolske stemninger.

Og melodien – melodien er ikke død.