Papegøye under Damokleskjøttøks

En ting er at dette har man sett før. Mor, far, søster og lillebror som suller rundt i verden et sted, søster er fantasirik jeg-forteller og lillebror dør – alt fortalt i et naivistisk kvasi-poetisk språk.

På den annen side er originalitet oppskrytt. På den tredje side hadde litt annerledeshet og egenart i det minste gitt boken et skjær av å være forfriskende.

Dette er en lese-høyt-bok, en sånn man bør resitere for virkelig å få med seg musikken i. Men mer ad negativ enn positiv vei: når spenningskurven er både for flat og med klarhimmelslynaktige hopp (lillebrors død), må man fråtse i vellyd for å nyte det Litterære. Dessverre fungerer stort sett ikke teksten på dette nivået heller.

Nå er det stort sett et par insisterende bilder som hever Lettskyet pent vær over ren kjedsomhet. Fyrstikktrærne, for eksempel, og jeg-personens gjennomgående sirkulering rundt fantasi-cowboyer og indianere rundt omkring. Hmja, en liten jente ser sine fantasi-cowboyer som like ekte som kalvene i familiens fjøs. Hmja. Om det vil kunne være et anslag til stor litteratur, er det et spedt anslag med sordin.

Men det er kanskje fint for Cappelen å ha bidratt med nok en papegøye i den norske forfatterjungelen. Man burde egentlig vente med kjøttøksa til papegøyen har funnet seg til rette i disse dragedype skogene.