Pedofile bekjennelser

Pål Johan Karlsen

Daimler

Homselitteraturen later til å være på fremmarsj i forlagsverdenen. Tidligere i år er Dag Johan Haugeruds roman

Den som er veldig sterk må også være veldig snill og artikkelsamlingen Barfot blitt utgitt – bøker som setter søkelyset på situasjonen for unge homofile og lesbiske.

Pål Johan Karlsen, psykologistudent og romandebutant, har valgt å fokusere på misbruk av unge gutter. «Jeg burde kanskje lært meg å holde kjeft, eller funnet meg noe annet å skrive om enn en gammel gris. Noe vakkert og positivt som inngir håp», skriver bokens forteller i forordet. Men det gjør han altså ikke.

Hovedpersonen Daniel lever et dobbeltliv. Tilsynelatende er han en mann som er lykkelig gift med kone nummer to; en normal middelaldrende fyr som liker å smøre ski og skru på gamle sportsbiler av merket Daimler. Dessverre har han også en trang til å tafse på ungguttene. Han tilbringer mye tid på offentlige toaletter, der han borer hull i veggene for å forlyste seg – ikke ulikt situasjonen på Sophus Bugge-toalettet for noen år siden. Samkvemmet med den fjorten år gamle skieeleven Sturla viser seg etter hvert å bli problematisk.

Forholdet mellom Daniel og Sturla er nitidig beskrevet – alle seksuelle gleder og problemer er nedtegnet. Dette er definitivt ingen bok for homofober.

Bokens forteller er en ung gutt som tidligere har hatt et seksuelt forhold til Daniel. Denne historien får vi imidlertid lite kjennskap til. «Jeg endte opp med å gjøre meg selv til Daniel Grimsgaard og skrive om et annet forhold i stedet», skriver han. Det er forholdet til Sturla som står i fokus.

Mitt største ankepunkt er at romanen inneholder lange passasjer med detaljerte trivialiteter, om alt fra matlaging til toalettbesøk. Tidvis blir dette kjedelig. Boken er imidlertid snedig komponert, og forfatteren har valgt et tabubelagt tema man ikke støter på til stadighet i skjønnlitteraturen.

Daimler er ingen dårlig romandebut.