Pen Jakke

Cinnamoon

Cinnamoon

Honeymilk records

Stilfullt, mørkt og ... stilfullt. Oslo-trioen Cinnamoon leverer bluesy rock med countrywibber, ingen banjo, men både steelgitar og fele. Vokalist Joakim Åkerstrøm crooner seg gjennom en samling mollstemte låter, et par drivende rockere og en og annen popmelodi. Assosiasjonene går til Nick Cave (særlig på «drumhead trial») og ikke minst Madrugada (resten av plata). Denne slående likheten med sistnevnte må ikke misforstås som plagiat, Cinnamoon har faktisk holdt på i fem år før denne debuten.

Distant thunder rolling, Black clouds on the horizon, synger Åkerstrøm. Stemningsfullt. Stilfullt. Men.

Kjedelig. Håpløst intetsigende. Håpløst lite nytt under solen (som altså er dekt av mørke skyer). Classy depperock med twang og nattklubbstemning høres unektelig tøft ut, men har ikke noe innhold i seg selv. Det kan virke som Cinnamoon lager plate som vi andre kjøper jakke: Det gjelder først å fremst å ta seg godt ut. Og det er ikke nok.

Kanskje Cinnamoon hadde vunnet på å gi ut noe tidligere, mens de ennå var forut for sin tid. Om ikke undertegnede husker feil så begynte de jo å flørte med country mens sjangeren fortsatt var forhatt. Og som kjent er en flørt mye mer spennende enn et velfungerende rutineforhold.