Popifisert frijazz

En måte å gradere bøker på, er graden av nytbar uforståelighet: jo mindre man forstår av en bok man trass i uforståeligheten liker godt, desto bedre må i alle fall de forståelige delene av den være.

Kristin Ribes debutroman Forsnakkelser er til tider litt vanskelig å trenge inn i. Språket er gjennomgående nokså enkelt på en gjentagelsespoetisk, virkelighetsforvirret måte (jeg-personen, en ung kvinne, går gjennom en forvirret fase), men handlingen spretter ofte fra nivå til nivå uten å utbasunere sprettene. Eller språkføringen er så abrupt at man må klø seg i hodet for å få med seg hva \'det\' står for, eller hva slutten på et elliptisk sitat var ment å være.

I uforståelighetsgrad balanserer

Forsnakkelser akkurat på grensen. Noen ganger blir man bare irritert, andre ganger aner man andre dybder og fengsles. I positiv forstand.

Så trass i at den ikke er stilistisk ujevn, grunnfraseringene holdes hele veien i en slags popififisert frijazz, så er den lesermessig ujevn: man faller av og øyenlokkene dupper, eller man lar seg slepe hvor som helst og blir mektig vred på jeg-personens forstokkede foreldre.

Om Ribe skriver flere romaner kanskje man kommer inn i skrivemåten og faktisk kanskje begynner å gi den i julegave til, tja, intellektuelle kusiner i ungkvinneukebladsegmentet av befolkningen.