Potetsprit og kokosnøttjuice

Det relativt nyoppstarta bandet Olafly har hele åtte medlemmer på blant annet orgel, saxofon, trompet og kontrabass, noe som umiddelbart tenner mine musikalske plugger. Dette skal vise seg å bli en real musikk-orgie der Sentral-Europa møter Jamaica i en heftig blanding av avslappende reggae-rytmer og mellom-europeisk folk, levende lys og norske tekster – som dessverre forsvinner i all den fine musikken.

Men det gjør ikke noe, for folk elsker det. Instrumentale «Gypsy» resulterer i klapping, dansing og headbanging – dette er musikk for folket, uavhengig av musikalsk overbevisning. Litt upolert er det, men det er tross alt et ganske nytt band, og som nevnt forsvinner vokalen mer eller mindre helt. Hadde de spilt flere sanger kunne det nok blitt litt ensformig i lengden også.

Alt dette betyr imidlertid ikke så mye der jeg står og strides innvendig mellom lysten til å drikke potetsprit på landsbygda i Slovakia og slurpe i meg kokosnøttjuice under palmene i Karibia. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste. Stemningen er over gjennomsnittet bra når Olafly annonserer dødsannonsen til sjangermessige begrensninger, og figurerer som en Håkan Hellström blant masseproduksjonen av indierock-band: langt ifra stilrent, men med noe originalt i sekken samt bøttevis av sjarm og god stemning.