Prada uten flekker

Fitter

Spartacus (158 s.)

Jeg tok feil av denne boken. Tittelen skapte forventninger. Av en eller annen grunn var jeg sikker på at essayene var De Pradas (bare navnet hans virket forlokkende) egne notiser. En selvbiografisk skildring av forskjellige kvinners underliv. Med både smak og tekstur. En fittekatalog rett og slett.

Nå vet jeg at De Prada var 24 år da han skrev boken (relativt upult i den store sammenhengen) og at han gjorde det på en uke for å skaffe cash. Bjørneboe-style. Men der Bjørneboe ikke lar en tråd være spart, holder Prada avstand, distanserer seg fra kroppsvæsker, skriver med ironi og humor om løvetemmerskens fitte, dukkenes fitte – eller mangel på den – og cellestinens fitte, som inneholder noter i både sekstendeler og åttedeler, som kjønnshår, der formen sammen med klitoris fungerer som en metronom. Jesus! Boccaccio halvveis til Kikut.

Man forbanner seg over de forspilte sjansene og håper i det minste at neste essay ... Må. Gi. Deg. Noe. Mer. Nå! En ekte fitte. Please. Men det kommer ikke noe mer. Isteden fant en jente boken på nattbordet mitt på lørdag, og underholdt hele nachspielet med høytlesning, påtatt innlevelse og ekstra trykk på ordet fitte. Rampete.

Denne boken må gjemmes nederst i bokhyllen.