Professor, teach me!

Bergensbandet Professor Pez' nye album er voksent, men naivt, melankolsk, men lettsindig, og som godteriet de har fått navnet sitt fra; både surt og søtt.

Vokalist Petter Sætre har en stemme som kan misunnes av både casiopopere, synthere og støyrockere. Sårbar, mild og med den sexy og hese klangen som kler et hvert lydbilde.

Bandets sound og rytme kan minne mye om det skotske bandet Belle & Sebastian, men misforså meg rett; de gjør det definitivt på sin helt særegne måte, hvor en stadig blir positivt overrasket av valg av instrumentale innspill.

Dette viser en vilje til å eksprimentere med godteripop – sjangeren og bandet trår over både en og flere sjangergrenser i deres spontane, musikalske innfall.

Alle femten låtene er velproduserte og kler hverandre godt, med en variasjon som ikke tar helt av, men som heller ikke gjør at denne plata kan på noen måte føles monoton. Låten «We are a team», som hele kalaset starter med er, sammen med låt nummer åtte, «Amputations Made Them Feel Again», kanskje de aller beste, og da må det sies at de er representative for hele skiva. Overraskende, naive og lekne.

På en schizofren måte har denne plata, gjennom humor og lekenhet blitt en svært voksen produksjon.

Professor Pez er noen luringer som helt klart veit hva de driver med, og jeg gleder meg til fortsettelsen!