Progressivt slaveri

La det være sagt: Jeg er ikke noen svartmetall-fan. Det er derfor med høflig nysgjerrighet jeg tropper opp på Sjøsiden fredag kveld, i likhet med indie-publikummet som generelt kjennetegner Øya, for å sjekke ut hva en av legendene innenfor Norges mest suksessfulle musikalske eksportvare egentlig driver med.

Jeg har forberedt meg adekvat: Fått vite at de fra slutten av 90-tallet beveget seg vekk fra klassisk norsk svartmetall med viking-tematikk og over i et mer progressivt rockesound, hvilket visstnok har gitt dem tilnavnet «svartmetallens Pink Floyd», lest meg opp på bandets innlegg i kulturdebatten og hørt på sisteskiva deres. Det får holde.

Mørket og kulden har nådd Øya når Enslaved begynner, og fra første stund spiller bandet som om det sto om manndommen deres. Det rister i buksene mine selv seksti meter fra scenen, lysshowet ville vært en epileptikers mareritt, og det hele er, vel, akkurat så tungt og ekstremt som forventet. Og nettopp der ligger problemet: Forutsigbarheten blir påtakelig temmelig fort.

Live har nemlig Enslaved to gir. Det er som regel fullt kjør med gitarvegger, doble basstrommepedaler, screaming og synther som ikke høres, og unntaksvis rolige partier (med tidvis pinlig sur vokal) som nærmest bare fungerer som avbrekk fra helveteskjøret. Hvor ble alle nyansene av? Alle de produksjonsmessige finessene som krydrer og løfter låtene på Vertebrae forsvinner idet formålet virker å være mest mulig lyd lengst mulig. At det går an å skru av distortionpedalene også live, virker å være en fremmed tanke for Haugesund-bandet.

Hvis dette er progressivt om dagen, blir jeg reaksjonær. Det er nesten så jeg savner Pink Floyd.