Psykedelisk steinbra

Dansk filmeksport har de siste årene handlet mye om narkotika og elendighet. Litt for mye, vil noen si. En ting er imidlertid sikkert: Etter «Nordkraft» må de slutte med disse filmene. Herfra kan det kun gå nedover.

Hovedpersonene Maria, Allan og Steso ble opprinnelig skapt av Jakob Ejersbo som har skrevet romanen filmen er basert på. Deres skjebner beskrives like fortreffelig på film som i boka, før de ganske så plausibelt vikles sammen mot slutten. Karakterene er tvers gjennom troverdige, og tolkes hinsides bra av spillefilm-debuterende Signe Egholm Olsen og Claus Riis Østergaard, samt den eminente Thure Lindhart.

Settingen «Aalborgs undergrunn» legger naturlig til rette for mye tragedie. Heldigvis har Madsen greid å inkludere mye av den bitende, beksvarte humoren fra romanen; Maria finner ut at dealer-kjæresten hennes Asger har knulla henne mens hun sov ut narkorusen. Asger er i alle fall ærlig nok til å innrømme at det var noe av det bedre han har fått seg på en stund.

Filmens svakhet er av rent teknisk karakter. Den psykedeliske kameraføringen, opp ned, baklengs og i stakkato, gjør deg litt føkka i hue (mer enn du ble det av «Requiem for a Dream»). Antagelig for å gi den borgerlige allmennhet et innblikk i hvordan verden forvrenges hos en junkie på syre og kola. Men det er en grunn til at vi ikke knipser og snorter. En kan få vondt i hodet av mindre.

Den største styrken ved «Nordkraft» er, foruten den intense troverdigheten, at den tør spørre etter årsaker til karakterenes miserable forfall. Samtlige av hovedpersonenes foreldre lever fasadeliv i hobbyalkoholisme og ekteskapelig vantrivsel. Filmen og bokas deterministiske aura forsterker følelsen av at hovedpersonenes svalestup ned i helvete egentlig ikke er annet enn en håpløs flukt fra et annet helvete.