Pulemusikk for onanister

For noen år siden kunne man lese over alt om hvor hipp Jimi Tenor var. Den litt eksentriske finske saksofonisten, fløyisten, klavermannen og vokalisten er kjent for sin soulaktige pulemusikk, og hadde i en årrekke gitt ut plater på det respektable plateselskapet Warp (Aphex Twin, Autechre), før han gikk over til det mer ukjente Kitty Yo.

Tenor hadde dratt med seg et ti mann stort band inklusive blåserrekke, kun for å levere en form for korpsmusikk med uinspirerte arrangementer og slapp fremføring. Sikkert stor selvtilfredsstillelse for Tenor å spille med så mange kjipe flinkiser, men det svingte dessverre ikke. Assosiasjonene går til 70-tallet. Kanskje ser Tenor på seg selv som en slags retrosouljazzens hybridinkarnasjon av Andy Warhol og Frank Zappa? Han minner dog mer om Ivar Medaas der han står med malplasserte briller og stive fakter og fremfører de sidrumpa låtene sine.

Nå til dags kan man lese om hvor passé Tenor er. Trendanalytikerne om det. På Betong var publikum fornøyde og ropte etter ekstranummer, og bandet kom på igjen. Det var riktignok ikke nødvendig, for «Sugar Daddy» fra skiva Intervision var allerede blitt spilt. Og etter denne konserten å dømme har ikke Jimi Tenor flere bra låter enn den.