Purkeprosa

Magna Bekk finner en skinnbok i en bortgjemt kiste og bestemmer seg for å skrive ned notatene om sitt liv. Vi får korte innblikk i hennes hverdag, som blant annet er fylt med fulle psykologer, umålretta telefonsamtaler til en gammel litteraturprofessor og selvfølgelig bikkja Sonja. Sonja, som hun har fått som forskudd på arven og har innledet et merkelig forhold til. Ett helt notat handler om hvorvidt Magna burde klippe panneluggen hennes eller ikke.

Det er en del purkesnakk i notatene om Magnas liv, og jeg må si jeg ble litt skuffet da det gikk opp for meg at purkene faktisk var griser og ikke politi. Videre klarer Magna å rote seg opp i de merkeligste situasjoner. Som for eksempel da hun kjører i grøfta med bokbussen, eller da hun blir fridd til av en utkledd fugl og takker ja for å få det overstått. Jeg blir flere ganger irritert på Magna, som når hun presterer å kjøpe et flyfoto av huset sitt til fire tusen kroner av sympati for en dørselger. Kva skulle han gjere med dette biletet om ikkje eg ville ha det?

Magnas liv er heller tragisk enn morsomt, og er her skildret med et rikt språk som introduserte undertegnede for en rekke nynorske fremmedord. Jeg skjønner at denne boken er ment å være morsom, men disse notatene får meg mest til å skjemmes over den tafatte frøken Bekk.